Rapport fra en ruin

Årets ferie gikk til øya Aegina sør for Aten, der gudinnen Aphaia søkte tilflukt fra den elskovssyke Minos. Det forbausende godt bevarte Aphaia-tempelet er en liten perle, noen hundre meter opp fra badebyen Agia Marina. 

 

Det er neimen ikke godt å si hva som er mest ruin av tempelområdet eller den tidligere turistmagneten. I hovedgaten som går parallelt med den nydelige stranden er det fortsatt aktivitet og handel, og bare en og annen nedlagt butikk. I den andre gaten, som går opp mot fjellet, er det kun en butikk igjen, med en deprimert innehaver sittende utenfor. Med unntak av et par hoteller er alt annet i gaten nedlagt. Store, tomme vinduer står igjen etter tidligere barer, butikker, legekontor osv. 

Restaurantene har en og annen gjest; de kan umulig overleve med denne sommerens belegg. Ned mot strandområdene er det spor etter fordums liv og røre: nedlagte barer hvor noen tilsynelatende bare gikk ut og låste døra for noen år siden. Et annet sted på øya har et kjempehotell med tilhørende bungalower og en nydelig strand ligget brakk i flere år. Assosiasjonene går til en film om livet etter atombomben. 

 

Det er helt i orden for meg at den svenske baren ”Systembolaget” ikke lenger tilbyr sine tjenester i Agia Marina. Når man ser de svenske skiltene som henger igjen her og der, husker man hvor lite spiselig denne typen turisme var: Tiden da vikinghordene fra Skandinavia inntok områdene rundt Middelhavet og fylte dem med fyll, disco og grisefester. Den er tydeligvis over nå, men av en eller annen merkelig grunn forlyster vi oss fortsatt med TV-programmer om harry nordmenn i Syden. 

Vi opplevde at strømmen til Aegina og tre andre øyer forsvant pga brudd i en undersjøisk kabel. Rent bortsett fra at det var en katastrofe for de stakkarene som prøvde å holde sine butikker flytende i 40 graders varme uten lys og kjøledisker, var situasjonen for oss nordmenn ganske tankevekkende. Vi vurderte å invitere noen hardinger ned på studietur. Det er mye som stopper opp når man ikke finner feilen på en undersjøisk kabel. En slik situasjon er neppe enklere når vinterstormene herjer på Vestlandet. Ved hjelp av noen usannsynlig bråkete kjempeaggregater fikk vi tilbake vann i springen, air condition og kald drikke etter fire døgn. 

Krisen i Hellas oppsto ikke i vår. Turistene begynte å svikte da euroen ble innført og grekerne mistet konkurransefortrinn. At de også har brukt penger de ikke har, er de ikke alene om. En tapt generasjon med høy utdannelse er i ferd med å forlate det synkende skipet, og søker lykken i andre land. Jeg håper de kommer tilbake og bygger et nytt Hellas, basert på sin stolte historie – den fra et par tusen år tilbake og ikke de siste førti. 

Aggregatene i Agia Marina

 

Agurktider

Det er agurktid. Det har det liten hensikt å skrive om, for det kommenterer pressen selv. Men det påvirker også en skarve bloggers inspirasjon. Når man i utgangspunktet skriver om litt agurkaktige ting, blir det lite å vrøvle om sommerstid.

Av og til må man sørge for at kilden får fylt seg opp. Det driver jeg med nå, og håper å komme sterkt igjen når sommer, ferie og annen sløvhet er tilbakelagt.  -   Men man vet aldri. Skulle noe trenge seg på, kan det være det kommer noen linjer.

God sommer, – og syng med:

 

Byråkratutdannelse og betydning

En høyt plassert helsebyråkrat er avslørt. Hun har forfalsket papirer og titulert seg som både anestesisykepleier og siviløkonom. I realiteten var hun hjelpeleier. Hun er en godt voksen dame og har tydeligvis seilt under falsk flagg lenge.

Ved siden av å være tragisk, er saken ganske avslørende for vårt kompetansesamfunn. Vi får være glad det var siviløkonomen, og ikke anestesisykepleieren i seg hun levde ut. At hun uten kvalifikasjoner har kunnet inneha en rekke toppjobber i norsk helsebyråkrati sier kanskje noe om fagene administrasjon og ledelse?

Selv jobber jeg i kulturlivet. Der er det ikke alltid så nøye med byråkratenes kvalifikasjoner. I mange tilfeller holder det med en mislykket musiker- eller skuespillerkarriere. Noen av dem er flinke. Fordelen med en noenlunde smart kunstnerbyråkrat er at vedkommende har peiling på hva faget har av behov. Med litt kløkt og praktisk sans i tillegg kan man komme langt.

Av og til dukker det opp mennesker med BI i norske kulturinstitusjoner. Disse pleier å forsvinne til bedre betalte jobber etter en stund. Og godt er det, for ofte har de ikke snøring. Når de legger sine næringslivsmodeller til grunn, kommer de fort til kort i et kulturliv hvor inntjening ikke er hovedsaken. – Og norsk kulturliv fortsetter å gå sin skjeve, statsstøttede gang med kunstnere som kan sine ting, tjener dårlig, og holder på fordi de ikke kan la være.

Da er det jeg lurer: Er det noe verre at et ikke altfor høyt utdannet menneske sitter som byråkrat i helseverdenen enn i kulturlivet? Hun har tydeligvis gjort en god jobb før, på bl.a. Ullevål. Jeg antar at den ene referansen man sjekket ved ansettelsen var en tidligere arbeidsgiver. Ved ansettelser av godt voksne mennesker er man mer opptatt av hva de har gjort i arbeidslivet enn av utdannelsen.  

Kanskje er ikke vi byråkrater så betydelige? For det meste går jobben ut på å tenke, skrive og regne, og i noen tilfeller lede. Det meste av dette forutsetter en viss begavelse, men ikke nødvendigvis utdannelse. At damen har bløffet om sin utdannelse er forkastelig, men det betyr ikke nødvendigvis at hun har gjort en dårlig jobb. Sier denne historien noe om betydningen– eller mangelen på betydning – av en del utdannelser vi tillegger stor vekt?

Kanskje på tide å hente frem igjen musicalen “How to Succeed in Business Without Really Trying”:

 

Kongelige utover- og innoverkrager

Den første ”dormedagen” på lenge falt sammen med bryllupet i Stockholm. På dormedager gjør man lite: Man spiser, ligger på sofaen og løser kryssord mens TVen surrer og går. Det var bryllup i alle kanaler og mye merkelig å høre. For å ta det beste først: Det er flott å se en kulturnasjon som feirer prinsessebryllup med tre nyskrevne svenske komposisjoner i ulike genrer. Og et korps spilte norske Jan Magne Førdes bryllupsmarsj på Djurgården mens kortesjen passerte. Håper han får betalt.

Bruden var vakker, levende og lykkelig, og man kunne undres over hvordan i all verden hun kunne falle for dukken Ken. Men iflg. hoffreportere som var på lufta, er han visstnok både morsom og sjarmerende privat. Det var i det hele tatt hoffreporternes dag. Begge våre store TV-selskaper hadde team på plass i Stockholm og hver sin norske hoffspesialist til stede: Carl Erik Grimstad i TV2 og Tor Bomann Larsen i NRK. De kan jo sine ting, de. I tillegg hadde begge selskapene funnet seg sin svenske hoffsladderjournalist. Der er kanskje factsgehalten mer beskjeden. En fremholdt at Märta Louise syr klærne sine selv. Muligens en kompliment, men han ble raskt korrigert av Märta-designer Wenche Lyche, som satt ved siden av ham.

Oppoverkrage=linning

Det med klær er vel i det hele tatt en hovedsak. Hoffdesigner Lyches oppgave var å kommentere kjolene. Hun syntes alle vi så var pene, og det er jo greit å få vite. Litt mer detaljert gikk NRK tekst-TV til verks da de skulle beskrive Victorias brudekjole: Den var enkel, hadde langt slep og en krage som vendte utover. Det er sånt som får meg til å fundere: Hvis kragen hadde vent innover – hadde det da vært en krage? Det kaller jeg en foring. Eller oppover? Det syns jeg er en linning.

Deilig at man kan få velge og vrake i så mye vrøvl og ubetydeligheter når man tross alt har en dormedag.

Victoria med innoverkrage - og dukken Ken

 

Vokter, vekter og sunn økonomi

For ikke så lenge siden var det offentlige lønnssystemet i Norge slik at Høysterettsjustitiarius skulle ha den høyeste lønnen i Staten. Det skulle sikre hans, for det var alltid en mann, ubestikkelighet. Verken Statsminister eller Stortingspresident skulle ligge over denne rettferdighetens vokter. Prinsippet var kanskje ikke så dumt?

Vi er midt oppe i en streik der vekterne, som ivaretar vår sikkerhet på fly, butikker, museer, sykehus, departementer osv. samt pengetransportene til Norges Bank, prøver å karre seg over kr.  300.000 i årslønn.

Der nede har de havnet på grunn av prinsippet om fri konkurranse. Parallelt med at stadig flere politioppgaver settes ut til private vaktselskaper, oppstår det stadig nye firma som slåss om kontraktene. De konkurrerer på pris og lønningene blir deretter. Fri konkurranse anses som sunn økonomi.

Mon det. Med en årslønn på under 300.000 og ubehagelige, tøffe og tildels farlige arbeidsforhold kan man ikke forvente stor lojalitet eller lange ansettelsesforhold. Ikke et vondt ord om denne yrkesgruppen; de vektere jeg kjenner er hederlige mennesker. Men er det ikke en sjanse å ta, når disse viktige samfunnsoppgavene ikke er basert på lønns- og arbeidsforhold som sikrer langvarighet og ubestikkelighet?

Sunn økonomi?

 

Tristessen fra Wergelands tid

Så er byfornyelsen over i vårt strøk etter mange års dragkamp mellom Bergfjerdingen vel, Byantikvaren i Oslo og kommunens Samferdselsetat. Det har vært en interessant runde hvor ingen har fått det som de vil. Kanskje 1 – 0 til Samferdselsetaten?

Damstredet, Oslos eldste bevarte boligstrøk, har gjennom mange år vært rehabilitert av idealistiske beboere. Lenge skjedde dette uten at byantikvaren løftet en finger. For syv år siden henvendte velforeningen seg til Oslo kommune og anmodet om å få satt i stand utemiljøet til denne lille perlen. Vi snakker om det som er igjen av Christianias forstadsbebyggelse fra 1700-tallet: Små, idylliske trehus og hager - ti minutters gange fra Stortinget.

 Oslo kommune gikk etter hvert med på å føre strøket tilbake til opprinnelig utseende og brola Dopsgate, gaten ingen vet hva heter fordi gateskiltene av forståelige grunner blir stjålet i det øyeblikk de henges opp! Gaten ble fin den. Smijernslykter fikk den også.

Så begynte spetakkelet. Byantikvaren, som ikke akkurat hadde vært noen pådriver før, ble plutselig veldig interessert og mente bestemt at brostein var feil. Damstredet hadde aldri hatt brostein, men grus. Men fordi grus ville gjort kjøreforholdene i Fredensborgveien, som denne lille bakken munner ut i, umulige mente man at asfalt var tingen. Lappete, hullete asfalt hadde beboerne fått mer enn nok av og det ble en lang, seig kamp, som endte med at bakken skulle brolegges likevel.

Plassen på toppen, der Wergelands gamle bolig ligger, skulle derimot få tilbake opprinnelig vanndam og grusplass. Stor var derfor overraskelsen da man begynte å brolegge plassen, og det med nymotens brostein i buemønster. Vannspeilet fra Wergelands dager ble en staselig affære med kabler til skøyteis og granitt rundt, dog beskåret fire meter i forhold til opprinnelig plan da det viste seg at elverket hadde kabler liggende der. Disse meterne, som tidligere hadde gitt atskillige parkeringsplasser for folk i strøket, ble nå grus- og fortauslagt med parkering forbudtskilt.

Så stoppet broleggingen opp: Byantikvaren og Samferdselsetaten var uenige. Førstnevnte ville ha grus inntil Wergelandshuset, mens Samferdselsetaten ville legge brostein helt bort. Det sto stille i en drøy uke. Da hadde man kommet til et kompromiss: Byantikvaren forlangte at blomsterbedene utenfor Wergelandshuset måtte vekk, slik at i det minste broleggingen ble lagt helt inntil huset. Litt bortenfor fikk de legge grusen sin.

Og vi, som før bodde på et koselig sted, med en liten dam med en statue av Nils Holgerssons gås i og blomster, busker og gress rundt det hele, befinner oss i en steinørken som verken kan kalles tidsriktig eller trivelig.

Sørgelig, dyrt og rigid.

 

Farvel til Arne

Foto: MIC Norsk musikkinformasjon/Lisbeth Risnes

Arne Nordheim døde lørdag morgen. En epoke i norsk musikkhistorie er over, men for meg er det mer enn som så. Arne var en venn, grunnlegger av min arbeidsplass, styreleder og inspirator gjennom mange, viktige år.

Det er mange minner som trenger seg på. Men et av de første er kanskje det sterkeste og mest skjellsettende. Han lærte meg noe om viktigheten av millimeternøyaktighet: Jeg skulle lage en utstilling i Den Norske Operas foyer i forbindelse med den første fremførelse av hans ballett Stormen i 1980. Den skulle ha temaet Fra skisse til ferdig verk, og Arne stilte til disposisjon notatene fra sine første samtaler med koreografen Glen Tetley og scenografen Nadine Bayliss, samt diverse noteskisser og endelig manuskript av partituret.

Selv om dette var en liten fille-utstilling sammenlignet med balletten, som skulle vise seg å bli en av Nasjonalballettens største suksesser gjennom tidene, var Arne meget opptatt av den. Det første som skjedde var at han fikk flyttet hele utstillingen fra det litt beskjedne området lille jeg hadde klart å få avtalt med Opera-ledelsen, til en sentral plassering i publikumsområdet. Så gikk vi løs på selve utformingen. Han ville at vi skulle trekke noen fargede linjer mellom ulike ideer og skisser og det endelige resultat i partituret, og etter en del overveielser fant vi ut at knapphullsilke var tingen! Det var tykt nok til at fargen ville vises. Jeg ble sendt ut på byen og kjøpte rød og grønn tråd, samt kartnåler i tilsvarende farger. Så gikk vi løs på utstillingstavler og manuskripter. Røde kartnåler til rød knapphullsilke, grønne til grønn knapphullsilke. Jeg, som tidligere med stor pietet hadde arbeidet med Edvard Griegs manuskripter, ble ganske sjokkert over hvordan mesteren gjennomhullet, brettet og rev i stykker egne noter. Men Arne forklarte at han overhodet ikke hadde noen skrupler: Det var da bare papir! Han hadde ingen forståelse for de som betaler i dyre dommer for å sikre seg komponisters originalmanuskripter. Musikk er en klingende kunst!

På samme detaljnivå jobbet han med forestillingen. Uten at dirigenten var klar over det, sendte han små lapper til musikere i orkestergraven med beskjeder om hvordan han ville at de skulle spille. Og jeg skjønte at det kanskje var dette som var forskjellen: En stor kunstner overlater ikke detaljene til andre. – Ingen lett øvelse for en komponist, som tross alt er avhengig av musikere.

Takk for alt Arne. Det har vært en stor glede og ære å kjenne deg!

Filmkomponisten Arne Nordheim, slik kanskje fler enn de som selv er klar over det kjenner ham:

 

Cecilia Bartoli

Jeg fikk plutselig så uhorvelig lyst til å høre Cecilia Bartoli synge sitt glansnummer, den avsluttende arien i Rossinis opera La Cenerentola (Askepott). Den er ganske vanvittig, men av og til har man behov for slikt. Og hvis du ikke er helt sikker på hva en koloraturarie er for noe,  er denne det ultimate eksempel. ‘

- Og blir det for heftig kan du jo heller prøve det neste opptaket, Caro mio Ben, av Giordano.

 

 

Pessimisten rir igjen

Himmel, som jeg gruer meg til alderdommen. Ikke fordi jeg frykter ensomhet, sykdom og skrøpelighet. Nei, jeg gruer meg til alt jeg ikke kommer til å forstå og takle.

Det begynte for lenge siden: Da de nye telefonene kom på 1980-tallet. Da bestemte meg for ikke å ville lære mer. Til da hadde telefon vært telefon: Man ringte, snakket og la på. Men nå kom sinnrike systemer hvor man måtte lese bruksanvisning, taste inn at man var på møter, legge inn svarer osv. Det buttet skikkelig. Jeg skulle bare visst! Den lille computeren vi nå bærer med oss, er ikke bare et teknisk og kommunikasjonsmessig vidunder, den er en liten spioncelle som man forventes å være tilgjengelig på hele tiden.

Vel, på dette feltet har jeg klart å leve opp til mine idealer på 80-tallet: Jeg glemmer stadig at jeg har mobil; den ligger trygt og godt nede i vesken, med lyden avskrudd. Så denne nyvinningen behersker jeg brukbart.

Det jeg gruer meg til, er når jeg ikke lenger klarer å henge med på kjøpesystemene. Nettkjøp er en veldig ujevn kamp mellom lille meg og det store internettspøkelset. Jeg syns jeg, tross lærevegring, behersker både PC og internett greit. Men når det gjelder nettkjøp går det  på marginene.

Siden telefonbegeistringen ikke er stor her i gården, skjer bestillinger av reiser og hotell på nett: Ikke noe problem å finne hoteller på Hotels.com, Booking.com eller hva de nå heter. Ikke noe problem å sjekke priser og tilgjengelighet. Men når vi kommer til bestillingen, som betyr forhåndsbetaling uten at du egentlig oppfatter det før det er for sent,  begynner alle tilleggsopplysningene i egne små klikkbare felt å tikke inn. Særegne forsikringer du ikke helt husker om helårsforsikringen dekker. Til tider opplysninger hentet fra hotellet selv, som i neste øyeblikk møtes med motstridende informasjon fra dot-com’en: Det kan stå at på dette hotellet er det fri frokost for alle gjester, mens du på siste stadium i bestillingen får vite at her er ikke frokost inkludert, nei. Går du da tilbake for å sjekke den opprinnelige siden, rølper du til hele bestillingen, og må begynne å nytt. Og så får du små beskjeder om at nå er det bare ett rom igjen der du ønsker, og at det nest siste gikk for fem minutter siden til en kunde i USA. Her gjelder det å henge på!

Søkemotorene til flyselskapene er laget slik at hvis du driver og sammenligner priser og går inn og ut av samme søkemotor, på ett og samme reisemål samme dag, skrur du selv prisen oppover fordi du forårsaker økt etterspørsel!

Jeg tør ikke tenke på hvordan denne trenden med ikke-personlig tjenesteyting vil utvikle seg. Hvordan skal jeg takle dette når jeg er en fortsatt reiseglad dame på noen-og-åtti – og kanskje litt trangere i skjæret enn nå? Jeg kommer til å bli rundtlurt.

Garantert!

 

En ekkel, rik fetter?

Så er vi godt inne i streikesesongen. Den pleier å sammenfalle med Festspillene i Bergen. Merkverdig at festivalen ikke har skiftet tidspunkt etter alle problemene de har måttet takle av transport, – hotell-, musiker- og andre streiker gjennom årene. Man la festspillene til overgangen mai/juni fordi det statistisk sett var en godværsperiode i Bergen da. Vi som er oppvokst i Vestlandets hovedstad vet at det er en vits: Det regner når det vil i Bergen.

Men altså, streik: Den kan slå hardt og brutalt ned og skape store problemer, som fører til raske løsninger. Eller man kan gjøre det på en litt mer infam og langdryg måte, som den aksjonen kabinpersonalet i British Airways har satt i gang nå: De plukker ut enkelte flyavganger over en periode, slik at flytrafikken til og fra England ikke blokkeres, men det skapes mye stress for passasjerer, som må bookes om og leve i uvisshet i kanskje mange uker fremover. Snedig variant!

Selv om jeg er et bortskjemt embedsmannsbarn fra etterkrigstiden, vet jeg at jeg har mye å takke fagbevegelsen for. Jeg husker et langt fattigere Norge på 1950-tallet, og vet hvor viktig lønnskamp, klassekamp og kvinnekamp har vært. Streik var og er et viktig våpen, og mye står igjen i lønnskampen. Og alt det der. Men. Noe er liksom litt annerledes nå?

Tidligere kunne man ha litt samvittighetsproblemer med å slåss for norske goder når man tenkte på folk som sultet i Afrika og Asia. Det er fortsatt mye nød i verden, men det gjør av en eller annen grunn et sterkere inntrykk å se hva som skjer i Europa nå: En ting er å se rasende grekere og italienere, som får sine lønninger redusert med 10%, demonstrere og stå i suppekjøkkenkø. Men når dansk fagbevegelse går inn for å forlenge arbeidstiden, uten lønnskompensasjon, i den hensikt å redde danske arbeidsplasser, innser man at situasjonen er svært alvorlig. Alle våre nordiske naboer sliter. Elendigheten er kommet ubehagelig nær oss, og dermed blir det langt tydeligere at vi faktisk er blitt en litt ekkel, rik fetter i verden. En sånn som vi ikke likte for noen tiår siden.

Er jeg alene om å føle det?